Idag er jeg veldig oppspilt, dette skyldes ene og alene A-magasinets reportasje om fremtiden. Spesielt den delen hvor Theo har valgt den t-skjorten som ikke var nanoteknologi, og dette betyr at det blir vanskelig å få vekk rødvinsflekkene. Den eneste svakheten med artikkelen er det manglende fokus på blogging og litteratur i forhold til fremtiden. Heldigvis er dette behørig dekket i oktoberdelen av denne bloggen. Jeg kom akkurat til å tenke på at ingen har kommentert det faktum at oktoberdelen av denne bloggen har overskriften "Rød Oktober". Dette står ikke eksplisitt, men implisitt skrikes det ut. For dem som ikke har oppfattet dette ennå, anbefaler jeg en ekstra gjennomlesning.
Men tilbake til tema, altså fremtidsscenariene til A-magasinet tar i ufattelig liten grad høyde for bloggingens inntreden. En liten snerten detalj ville jo ha vært å ha skrevet hele artikkelen i fremtidens form og språk. Jeg har tidligere formulert betydningen av bloggkapital i fremtiden, noen mener at dette er tilnærmet avskrift av Bourdieu, men som respons til dette vil jeg si at A-magasinets artikkel er en G-minus oversettelse av Huxleys "A Brave New World". Allikevel vil jeg takke magasinredaksjonen tar fremtiden på alvor. Håpet mitt er at i neste års utgave av tilsvarende artikkel vil ta høyde for at det kan utvikles nye verdistørrelser for mennesklig kapasitet. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de andre medieorganene for det gamle, og selv om vi ofte har vært i strupen på hverandre, er vi gjensidig avhengig av hverandre og jeg håper vi kan bygge videre på dette vennskapelige konkurranseforholdet. Vi snakkes på den andre siden.

Er pedagogikken moden for surrealismen?
Dette er det sentrale spørsmålet for mange nå i desember, og svaret er ja, tiden er moden, men jeg tror likevel at det kommer til å ta noen år før temaet tar skrittet ut av faglitteraturen. Det er lett å se de åpenbare svakhetene med surrealismen på pedagogikkens område, men når folk flest tar skrittet over i den arbitrære virkeligheten, vil det være temmelig enkelt å overkomme de åpenbare skrankene. Problemet med at når dette er gjennomført vil ingenting lenger være morsomt. Det er synd for jeg liker å le, gjerne med brus i munnen. Fremtiden er et deprimerende sted. Jeg håper dette kan fungere som en motvekt mot det som gleder deg om dagen.

Idag har jeg tenkt å fortelle om naboen min. Jeg er faktisk nabo til busselskapet i kommunen, en hjørnesteinsbedrift. Selv om den ikke lenger er eid av kommunen, bærer fortsatt bedriften preg av å være en samfunnsinstitusjon, heller enn en kommersiell aktør. Å være nabo til bussene kan ved første øyekast ha enkelte ulemper, hovedsaklig eksos og femti busser som starter samtidig klokken halv fem om morgenen. Men dette er ting som over år blir forandret til stolthet og ærefrykt.

Idag ser jeg på bussene som den urbane hane, like sikkert som at solen står opp er det at bussjåførene gjør sin daglige dont for å holde samfunnet i gang. I disse dager når lovordene sitter så løst om redningsselskapet, synes jeg det er riktig å hedre bussfolket, som ikke bare redder liv, men også fremskrittet og samfunnet. Når alt kommer til alt er jo bare redningsselskapet en vernet bedrift som bygger opp under spillavhengighet. Og når reddet egentlig Redningsselskapet noen? De klarte ikke å redde Erik Bye en gang, og nå viser det seg også at han var homo. Jeg sier med hans ord: du skal få en dag i mårå, hvis bussene frakter deg der du skal. Hvis ikke jeg var slikt et skarpt hode, hadde jeg valgt å kjøre buss, ha mitt daglige virke som en Leca-blokk i samfunnets fundament.

Hvis du har lyst å oppleve londons røde busser, må du skynde deg, da 2005 blir sist år de er i drift.

Hvis jeg hadde vært med i Amnesty International hadde jeg vært fly forbannet om dagen. Her har de kjøpt inn trekors og reklameplass for å markere den 1000 henrettelsen, så driver USA å avlyser. Jeg ser for meg at Bush bruker samme taktikk som da han innsatte Bolton i kongressens ferie, og at den 1000 henrettelsen kommer på et særdeles upassende tidspunkt, som Santa Lucia-dagen eller lille julaften. Akkurat når du har bakt boller og satt et stearinlys på hode, eller satt deg til rette foran Da Capo, da dreper de en eller annen kriminell, ugudelig, ubrukelig person i Statene. Hvis da han ikke er uskyldig, eller hun for den saks skyld. Heldigvis slapp Iqbal dødsstraff i Pakistan på grunn av bevisets stilling. Det er slike gode nyheter som gir en tro på det gode i mennesket, og at i alt det triste er det lyspunkter som gjør livet verdt å leve.

Leste forresten i AmnestyNytt at den nye regjeringen skal sette likestilling og menneskerettigheter på dagsorden, og da vil det være særlig fokus på holdningsskapende arbeid. Alt dette mens fattige gamle dør på gaten i Oslo. GOD JUL, liksom.

Det har vært lite kontinuitet på bloggen i det siste, det skyldes Blogan, dette er et bloggfenomen som er adoptert fra den islamske cyberspace. I utgangspunktet har denne halvannet år gamle tradisjonen - noe som holder for mytedannelse på nett - likheter med Ramadan. Jeg har valfartet til Silicon Valley, noe som tilsvarer Medina i EDB-miljøet. Grunnen til at man ikke har et dataens Mekka, er de desentraliserte egenskapene og pakkesvitsjingen, som skaper en heftig debatt om hvor dette Mekkaet egentlig befinner seg. For en innføring i Blogan, en høytid som samsvarer med våre behov anbefaler jeg denne.