Idag har jeg tenkt å fortelle om naboen min. Jeg er faktisk nabo til busselskapet i kommunen, en hjørnesteinsbedrift. Selv om den ikke lenger er eid av kommunen, bærer fortsatt bedriften preg av å være en samfunnsinstitusjon, heller enn en kommersiell aktør. Å være nabo til bussene kan ved første øyekast ha enkelte ulemper, hovedsaklig eksos og femti busser som starter samtidig klokken halv fem om morgenen. Men dette er ting som over år blir forandret til stolthet og ærefrykt.

Idag ser jeg på bussene som den urbane hane, like sikkert som at solen står opp er det at bussjåførene gjør sin daglige dont for å holde samfunnet i gang. I disse dager når lovordene sitter så løst om redningsselskapet, synes jeg det er riktig å hedre bussfolket, som ikke bare redder liv, men også fremskrittet og samfunnet. Når alt kommer til alt er jo bare redningsselskapet en vernet bedrift som bygger opp under spillavhengighet. Og når reddet egentlig Redningsselskapet noen? De klarte ikke å redde Erik Bye en gang, og nå viser det seg også at han var homo. Jeg sier med hans ord: du skal få en dag i mårå, hvis bussene frakter deg der du skal. Hvis ikke jeg var slikt et skarpt hode, hadde jeg valgt å kjøre buss, ha mitt daglige virke som en Leca-blokk i samfunnets fundament.

Hvis du har lyst å oppleve londons røde busser, må du skynde deg, da 2005 blir sist år de er i drift.