Siden ingen har svart på de foregående innleggene mine, regner jeg vel med at alle er enige.

Jeg har ofte bitt meg merke med journalisters blomstrende beskrivelser av svarene intervjuobjekter gir. Som i dette eksempelet, hentet fra Magasinets intervju med Julio Iglesias:

"Han lener seg fram og senker stemmen fortrolig:

- Den som ikke gjør som publikum ønsker, taper. Jeg kjenner til flere tilfeller hvor fantastiske artister ikke har skjønt dette. De har forsvunnet fra rampelyset.

Han gir seg selv et lite påfyll med vin, understreker at journalisten må vente med påfyllet til intervjuet er ferdig, og lener seg tilbake i stolen. Deretter ramser han opp eksemplene som skal illustrere hva han mener"

Eller fra samme artikkel:

"Så samler han de få foldene i sitt brune, usedvanlig glatte ansikt"

Men vi kan aldri lese noen beskrivelser av hvordan journalisten oppfører seg. Stor var derfor min overraskelse da jeg kom over kladden til denne artikkelen. Der kunne jeg lese at journalisten faktisk hadde beskrevet seg selv, men disse beskrivelsene ble altså utelatt i den endelige artikkelen. Her er noen smakebiter:

"- Er det vanskelig å være i et fast forhold og på turné? spurte jeg, unødvendig grafsende."

og:

"- Men hva har du som andre sangere ikke har, hva er hemmeligheten som gjør deg i stand til å selge mer enn noen andre? ville jeg vite. Vel, ikke egentlig vite. Bare smiske meg inn på karen. Kåt som jeg alltid er på kjendiser."

og:

"Jeg er tom for spørsmål, men har flere spaltemeter å fylle. I mangel på fantasi, stiller jeg det åpenbare spørsmålet: - Har du hatt en norsk kjæreste noen gang? jeg angrer meg med en gang, mens jeg tenker på om navnet mitt, Rønnaug, er et guttenavn eller et jentenavn."

Mitt tips er at det er rødstrømpeligaen i Akersgata som har slått til igjen. De har rett og slett sensurert det første utkastet! Jeg vet ikke helt hvorfor ennå, men jeg skal finne ut av det.

Så tok min mor siste stikk. Touché, Margot. Hennes geniale trekk er at hun har meldt meg på et program i TV2s regi, hvor barn i 20-årene, som bor hjemme hos foreldrene, skal konkurrere om å få seg et liv. Hun har sendt et brev, som jeg etter mye om og men har fått tilgang til, hvor hun beskriver meg som sosialt inkompetent og relativt uattraktiv for det motsatte kjønn. Jeg vil gjøre det helt klart at dette er hennes grusomme hevn etter hendelser vi ikke trenger å bruke tid på her, og at hennes beskrivelser av meg ikke har rot i virkeligheten.

Jeg kunne hatt venner hvis jeg ville. Jeg kunne hatt kjæreste hvis det stod på min prioriteringsliste. Jeg ble kåret til ”skolens type” en gang på nittitallet. Det kom temmelig overraskende på meg må jeg si, men det skapte stor stemning i gymsalen, til og med de antatte favorittene smilte. Det rare er at det var ei tjukk lita trille som ble ”Skolens babe”, men etter hva jeg har hørt skal hun ikke være vond å be.

Det er forøvrig heller ikke korrekt at jeg bor hjemme heller. Etter at jeg fikk hybelkomfyr, godtok fylkeskommunen min status som ”borteboende student”.

Jeg sier at mitt mors påfunn er genialt, men det er ikke hun som har funnet på denne hevnmetoden. Faktisk så meldte min far oss på et temmelig spektakulært program på engelsk tv – ”Family Fight” – som var en hit på begynnelsen av nittitallet. Programmet består av familier som konkurrerer i noe som kan minne om streetfighting, som spilles inn på Cayman Island på grunn av sitt voldelige innhold. Mine foreldres ekteskap hadde på dette tidspunkt skrantet i en del år, og dette var nok den siste spikeren i kisten. Min far sier at selv om han fikk en god omgang juling, var det verdt det for å se sin kone få tennene slått ut. At jeg også fikk meg en god lærepenge i gatas lov, var bare en bonus for hans del.

Det må nevnes at TV2 har fattet interesse for min person, og jeg har fått deres ord på at programmet vil ha en smakfull setting, og det er jo også gode muligheter for å fremme bloggen min i beste sendetid, på TV2 Zebra.

Som sikkert dere alle er klar over begynner det nå å bli en stund siden det kom nye innlegg på denne bloggen. Spekulasjonene har gått høyt og lavt, og det ryktes også at Syn og Segn kommer til å ha en lenger artikkel om temaet i neste nummer. Årsaken til dette lange avbrekket har vært å få en utskiftning i lesersegmentet, og jeg kommer i fortsettelsen til å henvende meg til et yngre, og mer kjøpevillig publikum. Dette gjøres for å nå frem til mer mottakelige personer som ikke er så opptatt av å kverulere ved hver jævla, minste lille detalj. Nok om det.

I dagens Dagblad kan vi lese deres tolkning av Vollviks siste pressemelding hvor han forteller at Audun fra Skaperen skal bli Markedsansvarlig i Vollviks mobilselskap. Vollvik sier at Audun kommer til å bli den kuleste av dette slaget, da de fleste markedsansvarlige går i dress.
Det er nok en korrekt antakelse fra Vollviks side, og en kjapp gjennomgang av Auduns blogg forteller meg at han har et avslappet (= kult) forhold til det norske språket. Dessuten har han blogg, og det vet jeg av egen erfaring er dritkult.

Nå skal ikke jeg komme å påstå at jeg er bedre enn andre her, men tilfeldighetene skal ha det til at jeg kom opp med et lignende prosjekt for noen uker siden. Det som er saken er at jeg har bedrevet vardebygging de siste ukene, etter at jeg leste denne Aftenposten-artikkelen. Jeg forstår jo at jeg ikke er en tøffeste gutten i gata, og istedenfor å være en av de minst tøffe i byen, har jeg bestemt meg for å bli den tøffeste fjellvandreren. Jeg legger ved et bilde av den tøffeste piecen min, som jeg tror Arnesen skal slite med å finne. Det er et dilemma det der, å lage varder som er vanskelige å finne. Jeg mener, det tar jo litt poenget ut av hele varden.