Så falt endelig dommen, å slik jeg har ventet, dette er en utløsning tilsvarende en nyresteinlignende sædavgang. Og det egentlige spørsmålet som vi NRAF (Norges RettsAmatørers Forening) var mest spente på, var selvfølgelig om Kjell Alrich Schumann ville bli inndratt takteltet som regnes som Schumannsslekten viktigste familieklenodium. Dette var noe statskassen krevde på trass, og personen bak vedtaket er Inge Klungland, Arne Sigves tremenning på sin fars side. Han er sikker på at det er Scumann som er morderen, selv om kameraet på bussen indikerer at skytterens høyde er en annen, men Inge tror at KAS bruker innleggssåler under ranet, for å lure de linjalgreiene som enhver kiosk har på/i dørmargen.


Takteltet som det er snakk om er ikke verdt store summen, men har en betydelig sentimental verdi for Kjell, eller Lille-Kjell som faren kjærlig kalte ham under dette stykke telt. Idag vil vi ikke tenke mye om et så alminnelig telt, men da faren kom hjem med dette i 72 var det kun et av fire som befant seg i Norge. Faren var en tidvis full sjømann som fant teltet på et marked i Rotterdam, og fikk prutet det ned til 400 dollar, som er den eneste valutaen Store-Kjell har tillit til. Som han sier: "Jeg ville ikke latt disse jævla utlendingene passe på urinen min engang".

Teltet har altså vært i familiens eie i hele den tid Norge har vært avvisende overfor EU, og det er i denne sammenheng Kjell Alrich Schumann er besatt av å beholde teltet, jamfør farens oppfatning av utlendinger. Inge Klungland er en forholdsvis naiv revisor i statskassen, som ikke er i nærheten av å ha fantasi nok til å forestille seg hvordan disse utlendingene kommer til å voldta han, og hans to-fingers-skriveteknikk (EDB og skrivemaskin). Dessuten ble Lille-Kjell født i dette teltet under en campingtur til Finland i 73. Det var en fin tur.