har nettopp fått tolvte avslag på manuskrptet mitt, og siden det var fra samlaget, virker det tvilsomt at jeg kommer mellom to permer med det første. derfor skal jeg legge ut første kapittel her, som en liten tease, og så skal jeg ta kontakt med Itunes, for å høre om det kan utgis lydbok som Podcast. skal også sjekke muligheter for betaling via paypal. Geirbredes.blogspot proudly presenterer første kapittel av:

BLOGGSPOTTING.

Vi dreiv å spilte fotball, jeg, syke-ola, Breivik og Spy. Jeg stod i mur, fikk ballen rett i fleisen, traff dørken med et splætt. – Fy faen gutta, ikke et ord om dette i Cyberspace, ikke et fnugg, skreik jeg da vi stod utafor å sigga. Jeg fatta jo glatt at dette ville bli spylt ut, via diverse bloggspotter. Helvete, tenkte jeg. Må fikse en happening som setter meg sjæl i et anna lys. Helvete, åssen ska jeg gjørra det, tenkte jeg.

Første sjanse bøy seg på turen hjem. I det vi passerte en institusjon for soon-to-be-dead-people, sa jeg: vi sniker oss inn her og connecter. – Blir som å stjæla strøm fra en cato-zahl-mast. Så det blekna i øya på gutta, tida var overmoden for en dose nett..

Vi sneik oss inn i de åpne kontorlandskapa som har spredd seg som en pandemi i den moderne service-industrien. Gjør det vanskeligere for oss å arbeide i fred. Men det går greit, i dette tilfellet må du bare si at du arbeider inn på lukka avdeling, og driver å skriver rapport. En rapport om at du nettopp har smadra huet på en ravende gal Alzheimer-loco. – Men i helvete, ropte Breivik, har du ikke tatt med kabal-disketten?!! – Var jo faen det eneste du sku passe på , jeg sa klart ifra, ta med disketten med kabal og hjerter, glefsa Breivik. Spy så i gulvet, tydelig prega av alvoret. Jeg stressa ikke, visste at det skyldtes timer i sola, knapt uten dekning for telefonen. Langt mindre portaler for Cyberspace. Men det var på tide å stikke, det åpne kontorlandskapet hadde blitt for åpent. Vi var som disse ku-lignende dyra med horn på steppene. Lett match. På tide å logge ut.

Stakk innom super`n på vei hjem. Blei ferska i det vi stod å lada Nokiaen til syke-ola fra stikkontakten til frysedisken. Følte det var mer tempen blant grandissene som var problemet, heller enn de 220 volta vi stjal. – Hælvete gutta, ropte jeg da vi sprang ned gata med butikk-STASI på slepp. – Helvete gutta, det er rævva å være norsk, skulle vært med i EU. – Det er folk som hater EU, ikke meg, det suger mer å værra bunden av den jævla EØS-avtalen, enn å værra med i EU. – Er vi med i EU sitter vi i hvert fall med bordet. HÆLVE (PANG!!!!). Så et hvitt lys, hørte gutta le i bakgrunnen. Jeg hadde ikke sett til høyre, venstre, så høyre igjen. Bilen holdt ikke store farten, men jeg landa forskjært, helvete. Det er det siste jeg husker.

(legg merke til lengden på kapittelet. i følge mine beregninger om webloggingens gjennomslagskraft, vil etterhvert kapitler i bøker tilpasses bloggformatet, i motsetning til de traurige hjemmeside-formatene man har idag.)